Høringssvar NHO Reiseliv - representantforslag om utredning og innføring av turistskatt

NHO Reiseliv viser til Representantforslag fra stortingsrepresentantene Fylkesnes, Fagerås, Øvstegård, Nævra og Haltbrekken om utredning og innføring av turistskatt.

Forslaget i sin helhet lyder "Stortinget ber regjeringen utrede modeller for turistskatt i Norge, og komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2021. Både en statlig fastsatt skatt og kommunale variasjoner, flat sats og prosentandel av overnattingspris, differensierte satser avhengig av sesong og reisemål, samt hvorvidt kommunenes turistskatteinntekter bør øremerkes reiselivsformål, skal vurderes."

1.Underturisme er hovedproblemet for helårs arbeidsplasser.

Utfordringen med turisme i Norge i dag er ikke masseturisme, men underturisme som motvirker helårs-arbeidsplasser. Hotellkapasiteten i Norge er på 54 %, i henhold til SSB. Vi har med andre ord mer enn nok ledige senger. Det enkleste virkemiddelet for å bedre kapasitetsutnyttelsen i Norge og samtidig lette på presset i høysesong er å utvide sesongene i Norge og sørge for at vi får flere gjester i skuldersesongene. Paradoksalt nok vil arbeidet med å spre de besøkende utenom høysesong og dermed skape mindre press, bli vanskeligere med en turistskatt. Det er i lavsesongene vi allerede er for høyt priset i forhold til konkurrerende reisemål. Det å legge på for eksempel 20 kroner ekstra på prisen i høysesong vil noen klare. I lavsesongen, derimot, er overnattingsstedene allerede presset på pris i den internasjonale konkurransen om gjestene.

Resultatet vil både dårligere belegg i den størstedelen av året med mye ledig kapasitet, og at regningen for overturisme fra f.eks cruise og bobiler som er på kort gjennomreise blir sendt til aktører som allerede betaler for både renovasjonsløsninger og toalett og er godt betalende gjester innen overnatting, restaurant og opplevelsesselskaper. Lokal påtvungen turistskatt er det ikke rom for i dagens lovverk i Norge. En klar ulempe med en slik ordning er at den kan redusere kommunal finansiering som i dag brukes på reiselivet og skape konflikter som gjelder prioritering av oppgaver. Gis kommunene adgang til å innføre turistskatt vil reiselivets skattevilkår være opp til den enkeltes kommunes evne til begrensning. Ser man på utviklingen i eiendomsskatten de siste årene får man en pekepinn på hvordan dette vil gå. En turistskatt vil bli påført overnatting og servering vil i de årlige budsjetter bli kunne bli presset til stadige økninger, og pengene vil kunne brukes på helt andre ting enn reiseliv.

2. Lav lønnsomhet hos reiselivsbedriftene i overnatting, hotell og opplevelser truer distriktsbedriftene

Den sittende regjeringen har sagt klart ifra om at regjeringen akter å holde sitt løfte om å ikke innføre turistskatt i Norge. Det er NHO Reiseliv glade for. Norge er et av verdens dyreste land å besøke, og en turistskatt vil gjøre oss enda dyrere. I henhold til Eurostat er Norge det nest dyreste landet med tanke på overnatting og servering i Europa. Mange reiselivsbedrifter har enda ikke klart å hente igjen de to siste momsøkningene fra 8 til 12 % på prisen, og offisielle regnskap viser at driftsmarginen for overnattingsbedriftene etter momsøkningene er redusert til om lag i null. Dette er en stor trussel mot arbeidsplasser over hele Norge.

3. Det er korttidsbesøkende i transportleddet som gir flaskehalser, ikke lokale bedrifter.

Ser man på de få områder i Norge i dag som er beskrevet som pressområder, er disse i svært stor grad dominert av korttidsbesøk tilknyttet cruise eller bil/buss-turisme på et fåtall avgrensede dager. Offisielle tall bekrefter at disse gjestene genererer store utslipp og legger igjen minst. Norsk hotell, servering og opplevelsesnæring betaler alle vanlig skatter og avgifter på samme måte som annet næringsliv, mens cruisebåtene som skaper presset stort sett kun betaler for kjøp av tjenester som los og havneavgift. En turistskatt lagt på hotell og andre overnattingssteder vil ikke løse noe som helst og blir dobbelt urettferdig, for økende press og flaskehalser skyldes ikke hotellgjester.

Løsninger er heller at politikerne har god oversikt over sitt områdes tåleevne, eventuelt med ilandstigningsavgift på cruise som dekker reelle utgifter for de samme passasjerene til toalett og parkering for cruisebussene, samt strengere miljøkrav for hele Norges kysten, ikke bare verdensarvområdet. Flere og flere kommuner setter heldigvis i dag tak på hvor mange cruiseturister og cruisebåter stedet kan ta imot per dag. Eksempelvis kan nevnes Flåm, Stranda (Geiranger), Bergen og Hardangerfjord. Slik skaper man en balanse mellom de som bor og de som besøker, uten å skape uakseptabel trengsel som fortrenger og forsinker innbyggerne i sitt daglige virke.

Samtidig etterlyser noen destinasjoner et enda klarere lovverk for å gjøre lokal styring av cruisetrafikken enda enklere. Den nye havne- og farvannsloven kan med fordel tydeliggjøres på dette området. Diskusjonen om turistskatt er et sidespor som skygger for en langt viktigere diskusjon som handler om prosedyrer, lover og regler for god besøksforvaltning rundt om i Norge.

4. Allemannsrettens møter sikkerhetshensyn

NHO Reiseliv slår ring om allemannsretten, men mener man må kunne diskutere en rett til adgangsbegrensning på noen pressområder grunnet sikkerhetshensyn. Nasjonale Turstier som Prekestolen og Trolltunga må f.eks. kunne sette tak for antall turgåere pr time og dag, begrunnet i sikkerhetshensyn. Særlig er mange cruisebusser og andre kommersielle bussturister som ankommer med et stort antall turgåere samtidig en utfordring, her bør man kunne bruke slot-tider og kreve forhåndsvarsel av ankomst for å unngå opphoping innen på visse klokkeslett.

5. Reiseliv bidrar svært mye til kommunens økonomi.

Kommuneøkonomi er heller ikke et godt argument for å innføre en turistskatt. Norge har i dag et historisk lavt antall kommuner på ROBEK-listen og kommuneøkonomien er gjennomgående god. Samtidig er reiselivsnæringen en næring som gjennom sine 175.000 ansatte legger igjen vesentlig med skattepenger fra de ansatte direkte til kommunen. MENON har dokumentert med skattetall fra SSB at Reiselivet legger igjen mer til kommunekassene enn både sjømatnæringen og prosessindustrien. Det er de kommuner som ikke har reiseliv som sliter med å beholde unge arbeidstagere og kvinner, og som opplever fraflytting og en mer presset økonomi.

Samtidig er det en utfordringer at mange små kommuner som får drastisk økt sitt innbyggertall for korte perioder (hyttekommuner) og dermed økte helse- og politi-utgifter. Dette løses ikke med turistskatt, men kan nødvendiggjøre gjennomgang av kommuneoverføringene fra staten for å øke vektleggingen av besøkstall (og hytteinnbyggere) som et tillegg til innbyggertall når midler skal fordeles.

6. Det finnes konkrete tiltak som virker, gode eksempler må spres.

De utfordringer som skapes av at flere mennesker enn tidligere ønsker å besøke ikoniske steder løses heldigvis allerede i dag de fleste steder i Norge. Det er med andre ord ikke riktig det forslagsstillerne skriver at "utfordringene med turismen har vedblitt". Lille Uttakleiv i Lofoten har 22 innbyggere og fikk nylig får de nasjonal anerkjennelse for arbeidet med å tilrettelegge for tusenvis av besøkende. Uten turistskatt. De fleste kommuner lykkes godt med å legge til rette for en strategisk plassering av parkeringsplasser, tømmestasjoner og campingplasser. Dette er infrastruktur som både kan og bør finansieres av brukerbetaling. Kommunene kan også (som Stryn) innføre midlertidige teltforbud for å beskytte naturområder.

Den europeiske paraplyorganisasjonen for reiselivet HotRec kom i 2018 med fem anbefalinger til politikere som skal håndtere økt antall besøkende. Disse punktene er:

1. Skaff data som gir et nøyaktig bilde av hvor stor turistaktiviteten er på hver destinasjon, slik at man kan bruke tilstrekkelig med ressurser på å planlegge og iverksette en plan for bærekraftig turisme.
2. Vurder å sette grense for antall besøkende.
3. Privat og offentlig sektor jobbe sammen for å spre besøkene jevnt gjennom året og på hele destinasjonen.
4. Vis de besøkende hvordan de opplever og nyter destinasjonen på en slik måte at det yter respekt til lokalbefolkningen, lokalmiljøet og deres livsførsel.
5. Lag arenaer for effektiv diskusjon og debatt mellom lokale innbyggere, profesjonelle turistaktører og myndighetene hvor man diskuterer effekten og bekymringer knyttet til turisme, og diskuteres felles løsninger.

Til slutt vil vi minne om at det er allerede gjort flere utredninger om fellesgodefinansiering. Senest i juni 2019 leverte Menon en utredning rundt Fellesgodeproblemer i reiselivet med forslag til finansieringsløsninger. Tematikken er også behørig behandlet i reiselivsmeldingen "Opplev Norge – Unikt og eventyrlig" fra 2017. Vi anbefaler at politikere, næringsliv og innbyggere setter seg ned og diskuterer hvordan man håndterer reiselivet i sin region. NHO Reiseliv bidrar gjerne med gode eksempler på løsninger som allerede finnes og er tatt i bruk i kommunene, og som enkelt kan overføres til kommuner som fortsatt ikke har løst sine utfordringer. Om man gjør det riktig gir reiselivet nemlig økt bolyst, nye impulser og mer skatteinntekter til den enkelte kommune.

Se også: 

• Dette mener NHO Reiseliv om turistskatt
• Bærekraftig reiseliv - slik jobber NHO Reiseliv