Denne kronikken stod først på trykk i blant andre Harstad Tidende 10. oktober 2023
Reiselivsnæringen i Nord-Norge har blitt en viktig næring for landsdelen. Næringen omfatter hotell- og overnatting, opplevelse- transport og mye mer, og sysselsetter nær 22 000 mennesker. Reiselivsnæringen skaper dermed også store økonomiske ringvirkninger for landsdelen.
Da pandemien skylte innover landsdelen i 2020, var det mange som trodde næringa hadde fått nådestøtet, men de har klart seg. Godt hjulpet av forskjellige virkemidler, blant annet likviditetslån med garantier fra staten. Nå kan de samme lånene sparke bein på deler av næringen.
Likviditetslånene var et av verktøyene regjeringen innførte under pandemien og er underlagt EUs midlertidige rammeverk for statsstøtte. Lånene fungerte som vanlige lån, men staten garanterte for 90 prosent av beløpet. De ble gitt med maksimal nedbetalingstid på 6 år, med de første tre årene som avdragsfrie. Lånene var ment for bedrifter som havnet i akutt pengemangel på grunn av pandemien, noe som var tilfellet for svært mange av reiselivsbedriftene i nord. Fordi turistene, av naturlige årsaker, uteble. Vi kan enkelt slå fast at ordningen var god, og førte til at bedrifter som hadde livets rett overlevde, og i dag driver sunt.
Nå skal lånene tilbakebetales. Men der mange av bedriftene som mottok likviditetslån bevarte sine varelagre og kunne selge disse da dagene igjen ble normalisert, var reiselivets inntekter tapt for alltid. Likviditetslånene skal nå betjenes samtidig som vanlige driftsutgifter skal betales. Når man da vet at de fleste reiselivsbedriftene er små, og drives med lave marginer, er det til å forstå at dette kan bli en uoverkommelig barriere.
Dermed kan man ende med at livskraftige bedrifter må kaste inn håndkleet. Det vil bety konkurser, tap av arbeidsplasser og gi en rekke andre negative ringvirkninger. På toppen av det hele vil dette først og fremst ramme de mindre stedene i vår langstrakte geografi. For det er nettopp der vi finner mange av de mindre reiselivsbedriftene.
Dette er vi ikke tjent med
Men dette er ikke gordisk knute, og problemet kan løses. De langt fleste av disse bedriftene har nemlig betjeningsevne dersom nedbetalingstiden kan økes fra det opprinnelige kravet på maks 6 år. En forlengelse av nedbetalingstiden for lånene er omtalt i forskriften, og kan skje som restrukturering og tapsreduserende tiltak. Det krever samtykke av eksportfinansiering Norge (Eksfin), og må gjøres fra tilfelle til tilfelle. Her tror vi det er viktig med et godt samarbeid mellom regjeringen, Eksfin og bankene, slik at det fortsatt er bankens vurdering av bedriftens generelle økonomi og risiko som legges til grunn.
Dermed kan bankene, i samarbeid med Eksfin og bedriftene selv, søke om å forlenge nedbetalingstiden til et nivå som er hensiktsmessig og til å leve med. Dette kan sikre bedriftene nødvendig tid og handlingsrom, og det vil kunne sikre at staten ikke blir økonomisk belastet, slik de vil bli dersom bedriftene går over ende.
For bankene vil det bety at man påtar seg et større ansvar, men det vil også kunne innebære at banken ikke taper penger på bedrifter som har midlertidige likviditetsutfordringer, men som har livets rett på noe lengre sikt.
